I går og i dag har jeg lest veldig mye om roller, stereotyping og gruppepsykologi, og det jeg leser bekrefter mye av det jeg har tenkt mer eller mindre bevisst gjennom både ungdomsskolen og videregående. Den aller beste strategien for å lykkes på skolen og få gode karakterer, er å rett og slett oppføre seg som en sekser-elev eller an A-student, og hvorfor, skal jeg prøve å forklare.
Når det kommer til skole, har jeg har alltid sett verdien i å gjøre et godt førsteinntrykk. Jeg har aldri tenkt «siste året/siste semesteret, DA skal jeg stå på», jeg har tenkt at de første månedene legger det aller viktigste grunnlaget. Ved å høre på, følge med, være strukturert, stille spørsmål, gjøre det som skal gjøres så godt du kan, skjønner lærerne med en gang at du er interessert i å gjøre det bra, ser på deg som en flink og dedikert elev, og forventer at du skal prestere bra. Ved å påta deg denne rollen, møter du ikke bare positive forventninger fra lærere og medelever, men du begynner å forvente det samme av deg selv.
Det jeg prøver å si, er at viktigheten av roller er så mye viktigere enn vi kanskje tror. Vi setter oss selv, venner og fremmede i bås hele tiden, og det fører også til det vi kaller selvoppfyllende profetier. Det betyr at vi oppfyller de forventningene som blir stilt til oss, vi tar på oss de rollene vi selv og andre gir oss, og oppfyller i stor grad rolleforventningene knyttet til dem. La oss si at du gjør det skikkelig bra på de to første prøvene i et fag, og læreren har et godt inntrykk av deg i det store og hele. Gjør du det dårligere på neste, er det større sjanse for at de lar det passere som at du hadde «en dårlig dag», godtar unnskyldninger og ikke lar det påvirke karakteren din nevneverdig. Har du derimot åpnet med et dårlig inntrykk, sammen med dårlige prestasjoner, er det veldig mye som skal til for å bryte ut av det mønsteret, endre synet på deg selv og ikke minst lærerens oppfatning av deg.
Etter den ekstreme feilvurderingen jeg gjorde ved å velge realfagslinja, har jeg fått kjenne på det der å være «den dårlige» i klassen, spesielt i kjemi og matematikk. Jeg følte jeg ikke fikk til noe, og med en gang jeg hadde klassifisert meg selv som dårlig, sank mine egne forventninger, min egen innsats, og såklart ble prestasjonene deretter. Det var jo ting jeg fikk til og forsto, og hadde jeg brutt ut av rollemønsteret hadde jeg sikkert tatt tak i det jeg forsto og klart meg mye bedre. Men jeg forventet ikke mer av meg selv, og ble derfor heller ikke så skuffa over dårlige karakteter.
I andre fag har det vært helt motsatt, jeg har skjønt at jeg har fått det til, og dermed ikke latt meg selv gjøre det dårlig. Jeg har satt meg selv et mål om å være blant de beste i klassen, og både forventningene og prestasjonene mine har blitt deretter. Når man setter seg i bås på den måten, lar man ikke seg selv levere inn noe som er dårlig. Det jeg prøver å si, er at det handler om holdning og tankemønster. Holdningen du har til deg selv, former andres holdninger, og fører igjen til enten en veldig god eller en ond sirkel. Lærere er bare mennesker de og, og har de et godt inntrykk av deg, har de lettere for å gi deg en god karakter og omvendt.
Å oppføre seg som en A-student er én ting, men selvfølgelig krever det veldig mye arbeid for å oppfylle de forventningene som skapes. Jeg streber etter å bare få toppkarakterer, og arbeidsmengden som følger med en oppgave øker jo deretter. Men med hodet på rett plass og meg selv plassert i rett bås, gjør jeg jo mer arbeid også. Tutoren min er kjemperettferdig og gir meg B når jeg ikke fortjener A, men han sier at jeg i utgangspunktet burde gå for A og da har jeg gjort jobben min med å skape et godt inntrykk og dermed positive forventninger både fra han og meg selv.

Litt av den uendelige eksamenplanen.
Vet ikke om det her var til nytte eller ettertanke for noen, men jeg måtte bare få det ut av hodet for å klare å lese videre mest mulig effektivt. Don't sell yourself short!